Pianisten

Jeg hadde en elsker som brukte å bo på hotell hver uke. Selv om jeg hadde sex med ham i over et år vet jeg fremdeles ikke hva som var historien hans. Jeg antok at han var gift. Vi snakket ikke om det, jeg følte ikke noe behov for å vite siden det var uinteressant for meg.

Ganske fort fikk vi et rituale som gjentok seg nesten hver gang vi skulle møtes. Pirrende tekstmeldinger som fortalte den andre i detalj hva vi hadde lyst til å gjøre med hverandres kropper. Han var en mann med stor fantasi og jeg oppfylte mange av dem.

Ganske ofte traff vi hverandre i lunsjen. Stakk fra jobb en times tid og knullet hverandre sanseløse.

Den samme pianisten satt alltid i lobbyen og spilte gamle slagere. Han begynte etterhvert å hilse på meg. Jeg så at han la merke til lyden av de høye hælene mine hver gang jeg ankom og hver gang jeg gikk igjen. Midt på dagen, et kort møte. Klikkelyden fra føttene mine skar igjennom de gamle damenes kaffedrikking og kakespising. Det var ikke mange kvinner som meg i lokalet.

Andre ganger kom jeg på kveldstid. Ofte var jeg kledd opp til disse møtene. Enten nesten naken foruten kåpe og høye støvletter, andre ganger i fetisjantrekk som jeg forsøkte å skjule så godt det lot seg gjøre. Pianisten var der ofte da også. Så at jeg kom, med mye sminke, nydusjet og blussende av forventning. Han så meg av og til forlate bygningen også. Med håret i uorden og sminken utover.

Jeg er sikker på at pianisten (som forøvrig så ut som han spilte i Sopranos)trodde jeg var prostituert. Men siden dette var et meget pent hotell er man diskret hva slikt angår. De velbesatte mennene får gjøre som de lyster. På sett og vis økte det lysten jeg allerede følte når jeg steg inn i den dempede atmosfæren som preger hotellobbyer. Fordi det tydeliggjorde hva det handlet om. Nakne kropper, lengtende kjønn, rå lyst og grådig begjær.

Av og til kan det være vidunderlig deilig å ha en skitten affære. Si farvel til hverdagens utgave av meg selv. Være en skjøge drevet av kroppens ustoppelige hang til å nyte.